Tankespinneriet

Kunder som lydhørt smeller pengene på disken. Desto høyere lyd, desto bedre er det. De mener det sikkert ikke, men de gir et inntrykk av å være i dårlig humør når de gjør sånt. Noe som nesten er enda snodigere, er at de vil legge pengene på disken, men vekslepengene jeg gir dem, skal jeg gi dem i hånda. Ikke at det gjør meg noe å legge pengene i hånda, men …

Og opptatt av språk og ord som jeg er, kan jeg ikke la være å undre meg over ord og uttrykk som blir blandet sammen eller brukt feil:

- “Har dere nesedråper?”

“Nei, dessverre”

“Jo, du har jo Otrivin der oppe!”

Aha, det var altså nesespray du mente. Ja, nesespray får man kjøpt i dagligvarebutikker, men nesedråper får man kjøpt på apotek, som regel.

Spray er riktig nok også en type dråper, det skal jeg ikke argumentere på. Men forskjellen er at nesesprayen kommer i en sprayflaske, dråpene kommer i pipetter. Skyer, regn og tåke er også vanndråper, men bruker vi å si “tåke” om de relativt store vanndråpene som drypper ned fra himmelen? Bruker vi å si “regn” om de små, svevende vanndråpene som ligger over bakken og gir dårlig sikt?

- “Saltvannsoppløsende nesespray” skal visst være bra mot tett nese, leste jeg et eller annet sted. Joda, jeg er klar over at det er saltvann i slimet som kommer fra nesa. Men hva hjelper det å løse opp saltvannet?  Nesespray med saltvannsoppløsning er derimot mye mer effektivt, da dette bidrar til å gjøre slimet mer tyntflytende, og dermed lettere å få ut.

- “Muffins chokolate” kom det fram på skjermen da jeg scannet inn en sjokolademuffins. Vel, greit at det finnes en gyllen middelvei, men … Enten skriver man den engelske versjonen av ordet, som er “chocolate”, eller så skriver man den norske versjonen av ordet, som er “sjokolade”.

- “Knust is lager”. Knust is som lager hva da? Og jeg visste ikke at knust is kunne lage noe som helst? Dog, denne tingen som lager knust is er nok vanskelig å finne et kort og greit navn på. “Knust islager” blir også litt tvetydig, da det kan antyde et lager av knust is.

Du lokker meg. Lokker med en glede, en rus jeg ikke får hos andre.
Bare meg og deg, helt til det så alt for snart tar slutt. Blodet bruser i årene, pulsen løper om kapp med seg selv.

Jeg er sliten, utslitt. Bena lystrer ikke kroppen, kroppen følger ikke hodet lenger. Hodet følger forresten ikke helt med, det heller.

Men likevel lokker du meg, nesten ubønnhørlig. “Kom da?” sier du. “Jeg vet at du lengter etter det som bare jeg kan gi deg.”

Du klarer det til slutt. Det klarer du nesten alltid. “For jeg er den du veit, sier aldri nei …”. Jeg gleder meg som et barn på juleaften, til neste gang jeg atter en gang kan hive alle sorger på båten og la dem seile sin egen sjø.

Bare meg og deg, helt til det så alt for snart tar slutt …

Og jeg stille sovner inn

Hvilke minner vil du ha igjen?

Hva husker du meg for inn i fremtiden?

Hvilke bilder ville brennes fast, og bli til glede, eller til last?

Hvis livet dømte meg med strengeste dom,

og morgendagen aldri kom …

Picazzo - Hvis morgendagen aldri kommer. Denne vil jeg ha i begravelsen min når den tid kommer. Refrenget, som jeg skrev inn her, får deg liksom til å tenke litt.

Hva vil andre huske om deg når du forlater denne verden? Vil det være noen bilder, noen hendelser, noen ord de vil huske? Noe de vil se tilbake på med glede? Og hva vil de helst glemme?

Og hvis vi vil at bare gode bilder skal bli brent fast, og bli til glede, men ikke til last, må vi gjøre vårt beste mens vi lever, for å få dette til å skje. Det er kanskje noe å tenke litt på?

“Memories … Pressed between the pages of my mind. Memories … Sweetened through the ages, just like wine …”

Synger Elvis i en sang. Og det er egentlig ganske sant. Riktignok, det finnes minner man bare vil glemme, som man ikke vil ha. Men det finnes også andre som søtner med alderen, slik som vin gjør.

Og det er fascinerende hvor mye man egentlig husker, hvor mye som egentlig ligger lagret i sinnets mange sider.

Jeg kan høre en sang, og være sikker på at jeg har hørt den før. Hjemme, en gang for lenge siden. Ikke spør meg om hvor gammel jeg var, det husker jeg ikke. Jeg vet bare at jeg har hørt den før, og at det er enten mamma eller pappa som har brukt å høre på den.

Ting vi ser, kan vi også huske fra laangt tilbake. Jeg så en gang ei dame på video, og min første følelse var redsel da jeg så henne. Bare i det aller første glimtet. Det viste seg at hun dama hadde samme håret, som ei som stakk meg med en vaksinesprøyte i noen av mine første levemåneder. Kledd i hvitt var hun også, hvilket forsterker inntrykket jeg husker av hun som stakk meg. Det er litt rart å tenke på. Jeg kan ikke huske henne, sånn egentlig, men synet av den dama på video gir meg et øyeblikks redsel likevel.

Men som sagt, det finnes dårlige minner også. Som man vil glemme. Jatakk, legg den i papirkurven. Jatakk, tøm gjerne hele papirkurven også. Bort fra harddisken, eliminer sikkerhetskopien også. Bort, bort, bort! Men så kommer minnene opp likevel, nesten som irriterende pop-ups. Lovely.  Men heldigvis blekner de fleste med årene, og det går an å knytte nye opplevelser og assosiasjoner til en sang, et klesplagg eller et navn.

Memories … Pressed between the pages of my mind …

Hun merket det. Som hun merket det. Usikkerheten slo over henne og rev henne med seg. Det gjorde den alltid når hun var på slike steder. Eller hadde med slike folk å gjøre.

Så de det? I så tilfelle sa de ingenting.

Hun hadde forandret seg siden den gang. Nesten som i fabelen om den stygge andungen. Men hun bar fortsatt preg av det som hadde skjedd den gang. Tenkte de noe om henne? Var hun patetisk i deres øyne? Patetisk som prøvde desperat å gjøre seg til noe finere enn den stygge tingen hun egentlig er?

Det hjalp ikke å ha med seg venninner eller andre kjente og kjære heller. Usikkerheten lå der alltid og gnaget i henne. Hun merket det godt på slike steder. Eller når hun hadde med slike folk å gjøre. Hun merket forskjellen; på slike steder blir hun alltid like sky og usikker som hun alltid har vært. Men ikke på andre steder. Ikke like mye, i hvert fall.

Når kom hun til å bli fri? Kanskje aldri. Øvelse gjør mester, sies det. Men ting blir jo ikke akkurat bedre når hun unngår slike steder og slike folk. Da får hun jo ikke den øvelsen hun trenger. Og hun får aldri kjempet seg fri fra fortiden.

Det er ikke så ofte hun er på slike steder lenger. Det er liksom aldri noe behov for det. Ikke møter hun så mange av de folkene heller. Heldigvis. Det er ikke noe behov for det heller. De har jo ingenting til felles lenger.

Hun har så lyst til å glemme. Glemme at det noen gang har skjedd.

Men kroppen husker. Den kjenner igjen. Og reagerer, akkurat slik den gjorde forrige gang. Og gangen før det. Gangen før det igjen også. Slik den lærte seg at den måtte reagere for å unngå straff.

Kroppen glemmer aldri.

Og så lenge kroppen husker …

Vil hun alltid være i fortidens makt.

Så fordi du berre tulla, så får eg ikkje lov til å reagere? Eg får ikkje lov til å verte såra? Kor urettferdig er ikkje det?!

Javel, så var det ikkje vondt meint. Men eg vart såra likevel, og det synes eg at du kan respektere. Kanskje endåtil seie unnskuld.

Korleis trur du at du hadde likt det, dersom du var i min situasjon? Tenk viss eg kalla deg ting? For deretter å seie at eg berre tulla og at du må slutte å overdrive?

Kva veit vel du om mine tankar og kjensler? Kva veit vel du om eg overdriv eller ikkje? Eg reagerer med sinne fordi eg vert såra, du ler enda meir og seier at du trudde verkeleg betre om meg enn som så. Eller at no må eg slutte å oppføre meg så teit. For du tulla jo berre, og det må eg då ha vett nok til å skjøne!

Men nei, eg skjøner ikkje alltid når du tullar. Og sjølv om eg av og til kan skjøne det, kan det du seier, såre likevel. Tenk litt på det neste gong.

I en sal på hospitalet, hvor de hvite senger står,

lå en liten, brystsvak pike …

Eller, så alvorlig er det ikke, da. Men bronkitt pluss bakteriell infeksjon i halsen gjør noe med livskvaliteten. Man hoster til man føler at innvollene er på  full fart opp og ut, samtidig som at et sandpapir gjør sitt beste for å pusse bort innsiden av svelget og strupen. Det føles i hvert fall slik, jeg vet jo at det ikke er noe sandpapir i halsen.

Så nå sitter jeg her, da. Å spise mat hjelper litt, faktisk. Selv om hosten kommer dobbelt så sterkt tilbake etterpå, så er ikke halsen like sår så lenge jeg spiser.

Lurer forresten på hvordan halsen min ser ut innvendig nå? Det hadde vært interessant å se, egentlig, hvordan en sår hals ser ut.

Vet dere hva som hadde vært en ypperlig ting for døve og stumme folk? En slags laptop eller noe, en liten hendig en som man kan ta med seg overalt. Man slepper å være avhengig av å kunne tegnspråk, man slepper mye gjetting og fingerspråk … Jeg hadde i hvert fall likt det, jeg skriver mye raskere på tastatur enn for hånd. :-p

 Det er merkelig hvor “handikappet” man føler seg når stemmen plutselig ikke bærer så langt lenger. Og så er det vanskelig å huske at man bør hviske for å spare stemmen mest mulig.

Og så alle halstablettene, da. Matlysten er ikke på topp, og pastiller trenger jeg for å lindre halsen. Halstabletter er ofte lakserende i stort inntak. Når pastillinntaket blir større enn matinntaket, hva blir resultatet, skal tro …?

Vel, det var litt syting fra lille, syke meg. Nå tror jeg at jeg får finne senga og sove litt, kanskje hosterefleksen min også roer seg litt ned da. Natta!